close
Hva er egentlig greia med amerikanske biler?
reportasje

Hva er egentlig greia med amerikanske biler?

Jeg ble med Amcar Grenland på sankthansfeiring i Åmli for å prøve å finne svaret. Det ble en spesiell helg for en som til vanlig bare kjører tråsykkel.

        

Bålet
Jeg kan høre dem før jeg ser dem. Lyden kommer fra et hvitt telt, plassert helt nede i vannkanten, der kveldslyset allerede lager midtsommerstemning over elva. Jeg har kun rukket å hilse på to stykker, mer er ikke nødvendig. De vet hvem jeg er, og de har ventet på meg. – Er du sulten. Tørst? Her, ta litt grillmat. Ta en øl. Her har du en stol. De er mange. De smiler.
Dette er amcar-folket, og denne turen er høydepunktet i sommer for de fleste av dem.Det er ikke hvilken som helst kveld heller. Det er sankthanskvelden. Feiringen som har hentet navnet sitt fra markeringen av døperen Johannes fødselsdag, men som mange steder kanskje heller er knyttet til en tradisjonell markering av midtsommer. Sola har snudd, det går mot mørkere tider nå.
Men først skal det markeres på tradisjonelt vis, med bål i vannkanten. Jeg har ankommet i grevens tid, flere timer senere enn amcar-folket, de har allerede rukket å etablere campen sin, der stilfulle, små campingvogner matcher de klassiske bilene. Men bålet er ennå ikke tent. Og det begynner å haste nå. Knotten, som har holdt seg rolig hele den lange sommerdagen, har våknet. Nå stiger den opp over den rolige elven ved campingplassen, og svever ned over de menneskelige målene ved teltet på bredden. Det hjelper ikke med klær, de bitte små vesenene kjemper seg fram til hver kvadrattomme med bar hud og stikker, biter og suger.
Men det er ingen enkel kunst å få fyr på en stabel rå planker i vannkanten, samlet sammen fra de faste beboerne på campingen. Endelig ankommer noen med redningen, en flaske tennvæske, og flammene biter seg fast for alvor. Kveldslyset dimmes mens vi samles rundt flammene, ansiktene opplyses i rødt og gult mens det skåles i glass og flasker. Jeg har fått et glass i neven, hjemmebrygget øl. Det er karamellfarget og smaker som bitre og søte blomster. Jeg drikker, løfter kamerat for å forevige øyeblikket. Og natten senker seg.

Pretty girls
Hey, I need some pretty girls to wash my car. De fleste i denne leiren er norske tvers gjennom, bare belemret med en sterk kjærlighet for amerikanske biler, men Frank Robinson er «ekte», fra andre siden av «dammen». Nå blunker han spøkefullt i min retning.
Det hvite teltet er opplyst av en skarp, tidlig formiddagssol, og amcar-folket har trukket ned hit for frokost. Egg og bacon, stekt på digre panner, veltet ut over kneippbrødskiver og skylt ned med kruttsterk, svart kaffe. Noen orker ikke vente på at kaffen skal surkle seg ferdig gjennom de to trakterne, men forsyner seg fra  halvfulle kanner.
Børre Svenungsen har rullingsen plassert i munnen, og den faste «Route 66»-capsen på hodet. Til vanlig kjører han lastebil. Resten av tiden kjører han amerikaner. I dag skal jeg få sitte på med til Lillesand. Vi skal på cruising. 25 biler, på lang rekke, ned mot Sørlandet. Det er tradisjon på disse turene.
Kaffen og baconet begynner å gjøre sin virkning. Det er ikke bare Frank som benytter anledningen til å vaske litt veistøv av bilen før turen.
Men det er ikke bare bilene som skal pyntes. Damene også. Borte er de komfortable jeansene fra kvelden før. Fram med høye lakkhæler, brusende kjoler, rød leppestift og stramme hestehaler.
Utenfor en brun og gul combicamp, er det dekket et tidsriktig retro frokostbord, med plasttallerkener og storblomstrete tilbehør. Her holder Vibeke Dahl og Johnny Åmodt til, sammen med venneparet Linda og Rune Saltboden. Vibeke vipper fram og tilbake i en liten campingstol, mens hun myser mot sola. «Ja, det baller gjerne på seg litt, dette her. Før var jeg ikke interessert i det hele tatt, men nå har jeg det veldig gøy med å gå på jakt etter retroeffekter. Man kan vel si det er en slags sykdom». Men det er ikke bare lek heller, men også konkurranse. «Det kåres både fineste camp og fineste kostyme. Vi går selvsagt for seier»

 

   

Julebord
Mange har startet bilene, og lav rumling fra kraftige motorer fyller plassen. Det er en fordel å starte litt før, for motorene vil gjerne bli litt varme først, blir jeg fortalt. Noen av de faste beboerne på campingen har møtt fram for å se når bilene stiller opp.
Børre Svenungsen kjører en ildrød Pontiac Firebird, og ildfuglen pryder både panseret og overarmen til eieren. Jeg synker ned i det lave setet. Folket på campingplassen vinker fra terrassene. Bak oss legger over 20 andre biler seg inn i en lang rekke, og vi er på vei.
Det er femte året amcar-folket i Grenland samles for å dra på langtur. Tre ganger i Telemark, to ganger over grensa til Agder. Og turen er  etterlengtet etter en lang vinter.
«For oss er dette nesten som julebord, bare at vi må gjøre det på sommeren» sier Børre, som for anledningen har byttet ut capsen med cowboyhatt. «På vinteren gjelder det å pusse og flikke på bilene. Ting blir byttet og reparert. Så, natt til 1. mai starter sesongen for oss» De fleste reiser på flere treff i løpet av en sommer. Det er mye å gjøre i løpet av den korte sesongen.
«Men denne turen er det største vi gjør sammen, som en klubb»
Børre kan rulle røyk mens han kjører. Framme i bilen ligger en pakke Petterøes, og en gul lighter. Han peker mot landskapet med den ene hånden. «Dette her minner meg ganske mye om Santa Cruz i California. I ti år var jeg på sjøen, og da besøkte jeg statene flere ganger»
«På vintrene var jeg hjemme og kjørte lastebil. Men de siste årene har jeg bare kjørt. Får sett familien litt mer.»

En for alle, alle for en
Vi kjører langs Sørlandsbanen et stykke. Forbi Herefoss, tidligere egen kommune, nå et sted i Birkenes. Navnet stammer opprinnelig fra en foss i elva. Vi kjører raskt gjennom. Børre vinker til en kvinne som har gått ut på verandaen for å se oss passere.
Det skulle ikke bli regn mens vi var på tur. Mange kjører åpen bil. Det ble regn. Bare to, tre mindre skurer, men nok til å gjøre folk våte. Men der framme, mot Sørlandet, skinner en lys sol under lette sommerskyer. Det er hyggelig, det er fin tur. Men hva er greia? Hva er det egentlig med disse bilene, dette miljøet, som får denne gjengen til å legge ned så mye tid og arbeid, og reise rundt på treff en hel sommer?
Børre har prøvd å svare meg før. Men han utdyper gjerne.
«Det er jo bilene, selvfølgelig. Det er noe eget, noe fascinerende, en sjarm og stil»
«Men se også på denne gjengen her», sier han og slår ut med armen mot de lange bilkortesjen. «Livsstilen her,  det er «easy come, easy go». Og så er det «en for alle, alle for en» Vi stiller opp for hverandre. Vi holder sammen, er en gjeng»
Vi forlater småstedene og de grønne skogene, og kjører inn i Lillesand. Det er lørdag og mange folk i gatene. De snur seg. De stopper og ser. Noen tar opp telefonene. En kvinne på joggetur sakker farten og snur på hodet. Det er nok et helt spesielt syn.
Innehaveren på bensinstasjonen utenfor Lillesand har holdt av plass til oss. Smilet strekker seg fra øre til øre mens han vandrer rundt mellom blank lakk og festpyntede mennesker.
«Dette er noe av det gøyeste jeg vet, når det kommer så fint besøk hit. Og det er allerede flere som har svingt av fra hovedveien bare fordi dere står her. Det liker vi»

       

Cadillac Eldorado
Den er himmelblå. Med runde kurver, hvite, brede seter og mye krom. En Cadillac Eldorado. 56-modell. Selve symbolet på Den amerikanske drømmen. Bilen alle ønsket seg på 50 og 60-tallet. Og jeg skal få sitte på, gjennom deler av Sørlandet, og tilbake til Åmli.
Hadde vi vært syv, hadde vi sittet trangt. Men vi er bare fem, to bak og tre foran. Det er som å sitte i en sofa. Jeg synker ned i det myke setet. Alt på innsiden er lyst. Hvitt skinn og blank krom. Bokstavene «nineteen fifty six» lysende foran meg. Så kjører vi. Gamle E18 mot Grimstad. Forbi åker og eng og Knut Hamsuns gamle sommersted på Nørholm, gården han ville gjøre om til et mønsterbruk, ved hjelp av nobelprispengene fra 1920.
Tidvis ser vi glimt av sjøen. Det er varm sol og en vind som river i hestehalene. Det er strålende.
-Mange beskriver det å kjøre denne bilen som å være på sjøen, sier eier Tom Einar Myhra, som smilende kjører, med en hånd på rattet. –Den er litt som en båt. Myk, og tung. Langsom å stoppe»
Båt. Der sa han det. Vi duver avgårde. Det er som å være på sjøen. Forbi seiler det rolige Sørlandet, med grønn idyll. Er det dette som er greia?

Grav meg ned sånn
Tom Einar forteller meg historien om den blå Cadillacen.
«Denne bilen har jeg kjøpt to ganger»
Bilen ble kjøpt ny av den amerikanske visesangeren Woody Guthrie, som kanskje er mest kjent for «This land is your land». I 1967 døde han, og bilen med den himmelblå fargen levde en omflakkende tilværelse i musikkbransjen.
«Den kom til Norge i 1990, da en kar på Vestlandet kjøpte den»
Og der ble den liggende. I en garasje.
«Jeg fikk nyss om den, og reiste over for å se. Det var i 1994»
Jeg spør hvorfor bilen endte opp i garasjen og ikke på veien.
«Det er alltid noen som skal restaurere i hjel. Og så strander prosjektene. Da blir bilene stående»
Eller i dette tilfellet, liggende. I pappesker.
«Bilen var helt i biter. Men jeg kjøpte den, skrudde den sammen og kjørte hjem over fjellet» Han gliser, og klapper fornøyd på det lyse skinnrattet mens vi brummer videre gjennom Agder.
Men i 1996 solgte Tom Einar Cadillacen igjen.
«Det var mye greier på den iden, så det var bare sånn det ble»

Og sånn kunne det også endt, hadde det ikke vært for en telefon, og en god kompis.
«I 20111 ringte en kompis. «Bilen din er på Finn», sa han»
Da kostet den 400 000. Mye mer enn da Tom Einar kjøpte den første gang. Penger han ikke hadde.
«Vi pratet litt og tok en øl den kvelden. Og dagen etter sa kameraten min at vi skulle kjøre en tur»
Turen endte i Vestfold, der den  blå Cadillacen stod.
«Et par timer senere var jeg 350 000 kroner fattigere, og jeg fikk bilen min igjen. Jeg har sagt til kompisen min at han er en kødd, men jeg er vel egentlig ikke så sur»
Han smiler bak rattet, mens vi brummer oppover mot Åmli igjen.
«Da jeg fikk igjen bilen min, fant jeg også igjen bilinteressen. Vi hører sammen. Det er en sær bil dette. Ingen gammel dame, men er sur herremann. Den vil helst bli kjørt av meg»
«Det er ikke bare det at den er fin, den spesielle fargen gjør at den vekker oppsikt overalt der vi kommer. Men den er også ekstremt velbygd. Jeg liker gamle ting, nettopp av den grunn. De gjorde ting på en annen måte den gangen. Bare den beste teknologien ble brukt i denne bilen»
Men Eldoradoen er ingen pyntebil. Den er i hyppig bruk.
«Det er mange som restaurerer  bilene sine ihjel. Og så tør de ikke å bruke dem. Men denne her er laget for å være på veien. I sesongen kjører jeg mange langturer»
Jeg sier jeg antar at han skal beholde den nå. Han ler.
«Jeg kunne godt blitt spadd ned sånn som jeg sitter nå. Sånn som han karakteren til Otto Jespersen i «Børning» Sånn kunne jeg gått ut»

     

Har vi det ikke moro?
Skumringen senker seg over Sigridnes camping, og de glinsende bilene som står på rekke og rad. Det kjølige været holder den verste knottplagen på avstand, faktisk er det så kjølig at flere har måttet hente fram ullgenserne. Været minner i det hele tatt lite om midtsommer. Bare det lune kveldslyset mildner opplevelsen litt.
Oppover mot Låven bærer to karer en svær kasse mellom seg. Den er så stor og tung at av og til må de stoppe opp og bytte side. Innsiden er isolert og fylt med isbiter og kald drikke. Det er tid for fest. Og amcar-folket gjør det skikkelig. Det er leid inn band for kvelden, bare for de vel 60 deltakerne på turen. «Vi har det fint når vi er på tur, skjønner du»
Det at kvelden er kald, er kanskje bare en fordel. For når det skal svinges, da blir man varm. I det sekundet bandet begynner å spille, er de første danserne ute på gulvet. Og de gir seg ikke. Noen holder det gående hele kvelden. Venner. Kjærester. Ektefolk. Eldre. Yngre. Alle danser med alle. Plankene knirker og jamrer seg, mens musikken og latteren stiger mot sommerhimmelen.
På scenen står bandet Roadworn, for anledningen med bare tre mann, i stedet for det vanlig fire. Det merkes ikke. «Skål. Folkens. Husk, jo mer dere drikker, jo bedre låter vi. Og husk, hvis lyden er for høy, så er det dere som er for gamle»
Flere vil ha meg med. Her skal alle danse. Men jeg sier nei. Vil ikke legge fra meg kameraet. Innimellom kommer nye mennsker, som jeg ikke har hilst på før, bort for en prat. De vil vite om jeg har hatt en fin helg. «Hva synes du. Har vi det ikke moro?»

Tid for pause
Søndag morgen. Det er ennå kaldt, og noen truende skyer tårner seg opp på himmelen, jaget av en kjølig vind. Jeg går ut i leiren på jakt etter kaffe.
I forteltet, som er koblet på en mørk blå campingvogn, lakket i samme nyanse som bilen, sitter Hege og Finn Øverland ved et lite respatexbord. I bakgrunnen suser en gassbrenner. Her er det kaffe.
Jeg får sitte på premien. Kvelden før vant ekteparet førstepremien på årets loddtrekning, en mer enn rikelig utstyrt verktøykasse med skuffer. Eller, egentlig var det Hege som vant.
«Men det blir vel til at det er han som bruker det. Det er han som skrur»
Noen damer i miljøet har egen bil. Men mange velger en mer tradisjonell fordeling av interessene.
«For min del så er jeg ikke så interessert i bil. Det er mest miljøet og det sosiale», sier Hege og tar en slurk fra kaffekoppen, prydet med figuren Betty Boop.

Ekteparet har vært med i nesten 20 år, og rukket å se ting endre seg i amcar-miljøet.
«Før var vi mer reinspikka harry. Den gangen var det slitne biler, mer rølp og drikking enn i dag. Og vi ble sett på som noe av det mest harry som fantes»
Men de siste årene har mye blitt endret.
«Det har mye med aldersgruppen å gjøre. Se på oss som er her» Finn slår ut med armen. «Nå er det mest middelaldrende folk. Sånne som har råd til å pusse på et par gamle amerikanere hjemme i garasjen, og fremdeles ha en «vanlig» bil til daglig. Det har med økonomi å gjøre. Det er ikke en billig hobby»
De to er blant dem som gjerne er på farten hele sommeren.
Finn ser over mot naboen, på andre siden av gressmatta, som skåler i dagens første pils.
«Nei, her blir det ikke mer øl denne helga. Nå blir det pause fram til onsdag. Da skal vi på et nytt treff»
Jeg gir meg ikke, nå heller. Hvorfor?
«Utseende og lyd, er det de fleste sier. Det er noe eget med disse. Noe spesielt. Det er ikke som å kjøre Toyota» Finn smiler, og ser bort på meg.
«Nå har du vært med oss en hel helg og fått kjenne litt på det selv. Så du skal nok se du kjøper deg en amerikaner selv etter hvert»

   

Jo, kanskje.
Man skal aldri utelukke noe.


CONTINUE READING...

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *