close
Fjærhode
reportasje

Fjærhode

Vær varsom med å mate fuglene. Før du aner det har du blitt adoptert av en flokk skjærer.

Jeg er en kattedame. I elleve år har jeg delt hus med et nydelig pelskrek. Så i utgangspunktet betyr det at jeg alltid er på kattens side. Selv de gangene hun kommer slepende inn med søte små kjøttmeiser, som hun frydefullt myrder på stuegulvet, må jeg heie på katten. Jeg har selv valgt dette, forteller jeg meg selv, mens jeg støvsuger gule fjær og hiver de små likene ut i skogen.
Jeg har aldri ønsket meg noe annet enn katt. I mine øyne er katten min det perfekte kjæledyret. Varm, vakker, kjærlig. Lite krevende. Fugler, for eksempel, har aldri vært noe for meg. I hvert fall de som folk har inne i bur, de synes jeg bare er bråkete og brysomme. Poenget er; jeg har aldri brydd meg så veldig mye om fugler. Men noe har skjedd, og som med alle sånne ting så begynte det forsiktig.

Vinterfugler

Jula 2018. Naboen min markerte høytiden med å henge ut litt fuglemat til de fjærkledte. Og det er ikke sånn at jeg direkte har noe imot fugler, faktisk var det rent hyggelig å se på dem fra kjøkkenvinduet mitt. Masse små meiser og spurver og dompaper som svermet rundt på den hvite snøen. Jeg tenkte: hadde jeg ikke noen frømatere liggende et eller annet sted? Ute i min del av hagen stod det et gammelt skjevt syrintre. Perfekt til å henge opp frømateren, som jeg fant i en kasse i boden, ennå med lappen på. Matingen ble en umiddelbar suksess. Jeg fortsatte resten av vinteren. Fant fram den gamle kikkerten min for å studere fuglene på nært hold. Kjøttmeis, dompap, rødstrupe, blåmeis og bokfink. Søte små naboer.

Etter hvert kom skjæra. Freidig, svart-hvit, stor og skinnende. To stykker, sannsynligvis et par. De kastet seg ned på brødbitene som jeg hadde lagt ut til meisene og slukte dem sultent. Så, en morgen lå hele bunnen til frøholderen min på bakken, og alle de saftige peanøttene var strødd utover. Jeg kunne ikke ha skrudd den inn godt nok, tenkte jeg, og fylte den opp igjen. Neste dag hadde det skjedd igjen. Ikke vet jeg hvordan de greide å skru løs bunnen, men jeg kjøpte ny frøholder. Da gikk de til angrep på meisebollene. Fløy aggressivt på dem til de løsnet fra tråden og falt ned på bakken. Så jeg kjøpte holder til meisebollene, i solid metallnetting. Det hjalp ikke, maten forsvant likevel mistenkelig fort. En dag jeg skulle hente meg en kopp kaffe på kjøkkenet fikk jeg se hva som var grunnen. Den ene skjæra satt på bakken under treet, la det lille svarte hodet sitt bakover mens den beregnet avstanden nøye. Så fløy den opp, hengte seg fast i nettingen med de svarte klørne sine og spiste. Hengende opp ned. Jeg må innrømme at jeg ble litt imponert.

Intelligens

Kråkefuglene er ikke bare noen av de smarteste fuglene vi har, de er blant de mest intelligente skapningene i hele dyreriket. De er på samme nivå som delfiner, elefanter og primater. I kontrollerte forsøk på er kråkene og skjærene på samme nivå av problemløsning som fem år gamle barn. De er også blant de få fugleartene som kan lage sine egne redskaper, en adferd som både er avansert og krever høy intelligens.

Likevel er kråkefuglene ofte utskjelte og misforståtte. De blir gjerne sett på som både bråkete, grådige og brysomme og er kanskje bare overgått av måkene når det gjelder mangel på popularitet. Kanskje det er fordi de er overalt rundt oss og vi ser dem så ofte at vi har lett for å ta dem for gitt? Hvem legger vel egentlig merke til en skjære som sitter stille på et hustak? Men faktum er at om du ikke ser den, så ser den deg. Den sitter der, gjerne høyt plassert i landskapet, observerende og med et skarpt blikk. Fugler har både svært god hørsel og eksepsjonelt godt syn, som kan oppfatte opp til 150 bilder i sekundet, mot våre 20. Skjæra ser med andre ord alt: Søppelet som faller ut av den fulle søppeldunken på bussholdeplassen. Babyen som mister en bit av bollen sin ned på asfalten. Den sitter stille og venter til menneskene er på trygg avstand. Så flyr den kjapt ned og snapper maten til seg.

Skjæra observerer også mer enn bare næringskilder. Den ser også deg. er også mer enn maten. Kråkefugler kjenner igjen mennesker, de har utmerket hukommelse og de vet veldig godt hvem som er snille og hvem som ikke er det. En veldig kjent historie fra Sverige forteller om et ektepar, der mannen var sint på krpkene og kona ga dem mat. Kråkene bæsjet konsekvent på mannens bil, selv når han forsøkte å parkere den langt nede i gata, ja selv etter at de forsøkte å bytte bil, som denne artikkelen forteller om. Det hjelper heller ikke at de kan leve lenge, 16-20 år, så det lønner seg helt klart å være grei.

Familien Kråkesen

Ny generasjon

Etter hvert som våren kom og det ble varmere, forsvant de fargerike småfuglene til skogs. Skjærene ble igjen. Jeg hadde begynt å legge ut litt nøtter til dem, sammen med billig kneippbrød og den gamle maten som katten min lot ligge igjen i bunnen av skåla. Alt gikk ned på høykant. Kattematen først, så nøttene og brødet helt til slutt. Skjærer er de perfekte alteterne. Det er nok mye av årsaken til at de klarer seg så godt i byen. Jeg hadde begynt å studere dem fra kjøkkenvinduet når de kom for å spise. For første gang begynte jeg å legge merke til dem, både ute og hjemme. Jeg så hvor sosiale de var, hvor løsningsorienterte. Hvordan de dyppet de harde brødbitene i vannskåla så de skulle bli mykere å spise. Smart.

I mai tok de med barna sine til foringsplassen. Plutselig satt det en babyskjære nede i hagen min, liten, stutt og ubegripelig søt, med et mykt og illrødt åpent nebb. Familien Skjæresen, som jeg hadde begynt å kalle dem, viste seg å ha tre barn. Skjæreunger forlater ikke reiret før omtrent en måned etter klekkingen. Men ungene er likevel sårbare de første ukene de er nede på bakken. Jeg vet ikke hva som skjedde med den tredje, men etter et par uker var det bare to unger igjen når de kom for å få mat.

Nøttebudsjettet økte. Og jeg, fleksitarianeren, begynte å kjøpe billige grillpølser til de fjærkledde naboene mine. Ungene måtte jo ha mat, må vite, og skjærer liker proteiner. Da jeg reiste på tredagers kurs i Bergen i juni hadde jeg laget en hel bøtte med skjæremat som jeg fikk naboen til å legge ut i hagen de dagene jeg var borte. Så, en dag sent i juni rev en regnstorm ned det gamle, skjeve syrintreet. Plutselig hadde ikke fuglene mine lengre noe trygt sted å spise. Og jeg kunne jo ikke gi meg med fuglematingen nå. Så jeg kjøpte et nytt «tre» til de fjærkledte, et deluxe to meter høyt foringsstativ i lakkert stål, fra Felleskjøpet. Galskapen leve.

Familien Skjæresen på fuglebrettet
Fem pølsebiter i nebbet må være rekord…

Tunfuglen

Skjærene hekker alltid i nærheten av folk, de er fra gammelt av kjent som tunfuglen foran noen. Flytter menneskene flytter også skjæra, på tross av at den er skeptisk og sky for mennesker. Men samværet med oss kan vise seg å ha store fordeler. Den langt større kråka er både konkurrent i matfatet og en kjent plyndrer av skjærereir. Men den er også enda mer skeptisk til mennesker enn det skjæra er. Så når kråkene nærmer seg reiret, setter skjærene i gang med sin velkjente maskingeværaktige kraksekonsert. Menneskene kommer ut på trappa for å se eller kikker ut mellom gardinene og kråka skremmes vekk.

Reiret er i seg selv et praktfullt byggverk. Å se ut som et skjærereir på hodet var noe jeg ofte fikk kjeft for som liten, men faktum er at skjærenes reder er kunstferdige og nøye planlagte byggverk. Paret bygger det nye hjemmet som en stor skål, romslig og med to eller tre innganger. Redet har også et solid tak, sannsynligvis for å verne mot de før nevnte eggrøverne. Ikke nok med det, paret bygger nytt rede hvert eneste år, som regel oppå det gamle. På den måten kan de gamle redene etter hvert bli til store og avanserte byggverk, som kan strekke seg oppover eller noen ganger til og med til siden. Blir reiret fjernet, begynner byggingen bare på nytt. Skjærene er stort sett monogame, selv om skilsmisser og utroskap kan forekomme. Hvis en av partnerne dør kan en skjære forsøke å bryte opp et etablert par, men ofte holder de to sammen i flere år.

På ettervinteren starter arbeidet med redet. Arbeidsfordelingen er god i skjærefamilien. Etter at hunnen har lagt gjennomsnittlig sju egg, kommer hannen med mat til henne mens hun ruger. Skjæreforeldrene er også samvittighetsfulle i arbeidet med å fore opp ungene. De små klekkes fjærløse og forsvarsløse. Først etter en måned begynner de å bevege seg rundt nede på bakken. Flygeferdighetene er dårlige, og de hopper for det meste rundt mens de venter på at foreldrene skal komme med maten. Nesten to måneder til holder familien sammen, helt til ungene er nesten like store som de voksne. Etter at ungene blir jaget hjemmefra går foreldrene inn i en periode der de feller fjærene, og de ser gjerne både slitne og tjafsete ut noen uker.

Avkommet flytter riktignok ikke langt når de blir kastet ut av familien. Skjærer er svært stedbundne og slår seg ofte ned under en kilometer fra der de er født. Etter at foreldrene støter dem vekk, slår de unge skjærene og kråkene seg sammen i store flokker som de farter rundt med et par år. Noen få hekker allerede året etter, men de fleste venter til de når toårsalderen. Da gjelder det å finne seg en god make i løpet av vinteren før den hektiske reirbyggingen tar til i februar. Og så starter syklusen på nytt med en ny familie og et nytt rede, sannsynligvis rett utenfor døra til noen.

En av søsknene Skjæresen nyter en drink ved fuglebadet
– Øh, du står i badekaret mitt. Fløtt deg!

Overgivelse

Jeg er som sagt egentlig en kattedame, ikke spesielt opptatt av fugler. Så jeg skjønner ikke hvordan dette har skjedd. I løpet av sommeren har det også dukket opp en kråkefamilie – familien Kråkesen, som viste seg å ha tre barn. De er litt mer beskjedne enn skjærene, sitter vaktsomt noen titalls meter unna på den store plenen og venter tålmodig mens jeg legger ut mat. Søsknene Skjæresen har blitt store og vakre i løpet av sommeren, med lange haler og skinnende fjær. Det er lett å se forskjell på ungene og se voksne nå, siden de voksne har skiftet ut fjærdrakten og gått rundt med bare flekker på hodene siden juli.  De unge, derimot, er nesten provoserende pene, med helt nye metallisk glinsende halefjær og ungdommelig overmot. Nå som de har flyttet hjemmefra, tar de med seg den nye flokken sin med 7-8 andre unge skjærer når de kommer innom for å hente mat om morgenen.

Hver eneste morgen. Sånn har det altså blitt. Jeg må stå opp til tiden, dyrene skal jo ha mat. Først mater jeg katten – det skulle jo bare mangle, og så er det fuglenes tur. Katten min, Pote, er kjapp med å sleike i seg sausen som ligger på toppen av våtforet, før hun hopper opp i vinduet for å kikke på alle fuglene som kommer for å spise nede i hagen. Men hun vet bedre enn å vise seg ute mens kråkene og skjærene spiser. De er ikke spesielt glade i katter, og de er mange.

Dette er en advarsel, du må vite hva du gjør når du begynner å mate fuglene. For plutselig, før du aner det, har du blitt adoptert av en flokk med skjærer. En trøtt morgen tidligere i sommer ble jeg vekket, langt inne i den dyp drøm, av en underlig lyd. Det var den myke gnisse- og pludrelyden som skjærene bruker når de skal snakke med hverandre. Forvirret slo jeg opp øynene og lyttet etter lyden. Ganske riktig, det satt en rett på utsiden av soveromsvinduet mitt, nesten helt inne i karmen. Da jeg satte meg opp fløy den sin vei. Jeg kikket på klokka. Fem på ni. På tide å stå opp.

Og så jeg som var en kattedame.

Kilder:

Skjæreboka (2017) Magne Husby og Jørn Bøhmer Olsen
Store norske leksikon
Arikkel fra aftenposten.no


Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *