close
Da jeg dro til Bergen
Jobb

Da jeg dro til Bergen

Den beste følelsen i verden er kanskje å innse at det er bruk for akkurat deg. Jeg måtte reise til Bergen for å skjønne det.

Å fortelle en historie er en kunst. Det er en evne, en egenskap, en kraft og en reise, både for den som forteller og for den som lytter eller leser. Jeg mener å ha hørt en gang, jeg aner ikke hvor, at hvis du har en god historie, men ingen evne til å formidle den, har du ingenting. Men hvis du har evne til å fortelle noe på en god måte, har du alt. Da kan du lage gull av gråstein.

En god forteller har alltid hatt status i samfunnet, helt fra de tidligste tider, der en fortelling var noe som ble gitt videre fra person til person.
Likevel er en god historie nesten forbausende klassisk. Det er alltid noen ingredienser som må være med. Noe som står på spill, noe man kan relatere seg til og noe man kan føle.
*
Jeg har alltid vært et skrivende menneske. De siste seks årene har jeg levd av det. Det er dette jeg virkelig vil bruke tiden min på. Og i fjor fant jeg folkene mine. Fortellerne.
Jeg hadde aldri hørt om konferansen Fortellingens kraft, da jeg fikk en epost med et spesialtilbud på billetter i fjor vår. Men jeg syntes det så interessant ut og bestemte meg for å reise til Bergen for å delta. Og selv om konferansen i seg selv var fenomenalt nyttig, lærerik og inspirerende, så var det viktigste jeg satt igjen med denne følelsen: Det er bruk for meg. I verden og i journalistikken.
Det kan høres banalt ut. Men selvtillit er vanskelig. Særlig når man sykler framover på en ukjent, smal og vinglete yrkesvei, mutters alene. Det er lett å tvile på seg selv. Men her, på Fortellingens Kraft, møtte jeg folket mitt. Dyktige, hardtarbeidende, dedikerte folk, som ville dele kunnskapene sine med meg.
*
Jeg dro tilbake igjen i år. Kanskje litt klokere og litt sikrere på meg selv. Prosjektet som jeg fikk så fine innspill på i fjor har utviklet seg siden sist. Mye har skjedd. Og også i år følte jeg meg hjemme her, hos fortellerne, folkene mine.
Kjetil Østli, som så ubeskjedent deler av alle sine feil og som erklærer at alt, alt her i verden er dødt. Det er klin dødt, sier han. Det er vår jobb og vekke det til live. Pulitzer Prize-vinner Lane DeGregory, et blendende smil på to bein, er så konkret og så treffende med sine råd at jeg går for å høre på henne i år også, selv om jeg deltok på akkurat den samme sesjonen i fjor. En annen prisvinner, Anne Hull, hamrer inn at beskrivelse av et sted er helt nødvendig for å fortelle en historie, mens Ingunn Røren og Per Lindberg fra Bergens tidende forteller smertefullt om hvordan det var å skrive om det aller vanskeligste; overgrep mot barn.
I fjor kom jeg hjem fra Fortellingens kraft med vissheten om at jeg var på rett sted i verden. Dette året har jeg blitt enda mer sikker. Takk for det.
*
Men skal jeg få til det jeg ønsker meg så må jeg tørre å være synlig. Så jeg skal bli flinkere til å bruke denne siden, dele litt flere historier, små og store. For jeg har funnet ut hva jeg skal gjøre her i verden.


Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *