close
De hjemløse
reportasje

De hjemløse

For en virkelig katteelsker er alt ved katter vakkert; de små myke potene som gjerne ligger i en delikat liten stabel når de ligger sammenkrøllet og sover. Fuktige snuter, dekket med myke dun, snuter som presses inn i hånden din når de er glade for å se deg. Katteøyne – gule, grønne, blå – som myser smalt og smilende mot deg fra andre siden av rommet. Og når kattene endelig kommer mot deg, med halene dreiet i en elegant s-kurve, som for å fortelle at nå vil de  snakke med akkurat deg. Nå er du utvalgt.
Et besøk hos Redd Dyra, i Skien, belønningen for en glohet sykletur opp alt for mange bakker, byr på en overflod av alt dette. Det er vanskelig å tenke seg en overflod av katter, de fleste av oss er vant til å se dem en og en, strykende langs mørke veier om kveldene eller mysende i solen fra toppen av et verandarekkverk. Men her oppe er det overflod. Det er her de hjemløse bor. Og dem er det mange av.

Himmelen for en katteelsker
Det er hett når vi kommer, sent på ettermiddagen. Sola står skrått og lavt inn gjennom nettingmaskende i den store luftegården på baksiden av kattehuset. Det har vært varme i Skien i to måneder, og alle steder ligger det sløve, dovne katter; langs hyllene oppe i taket, i kattesengene og flatt på det kjølige lyse betonggolvet. Nok en sommerdag er over.
Denne luftegården er ikke laget for mennesker. Ikke det vel hundre kvadratmeter store huset heller. Her er det kattene som bor, menneskene er bare på besøk, og det gjelder å bevege seg varsomt, for alle steder ligger det haler og poter.


Men kattene liker å få besøk. Med en gang vi setter oss ned på betongen kommer de strykende, med rufsete haler som svinger vennlig. Noen er direkte, utadvendte og nærmest insisterende, andre smyger seg forsiktig langs nettinggjerdet mens de gir oss skeptiske skråblikk. Alle farger, alle størrelser, alle fasonger en katt kan ha. Hvite, svarte, grå og stripete. En, som ligger høyt oppe på en hylle under taket minner meg om et skogsvann på sommeren, mørk med lyse solflekker. De er så mange, så vakre. Dette er himmelen for en katteelsker.

Utseendefokus
En av de første som kommer bort er Balder. Han ble jeg kjent med forrige gang jeg var på besøk i det hvite kattehuset, og han er en av dem jeg husket best fra forrige besøk. Nå kommer han hengivent joggende bort til meg og hilser som om vi var gamle kjente, selv om jeg ikke har vært her oppe på et halvt år. Forrige gang hadde vi knapt hilst før han kom opp i sofaen til meg og strakte den store, grå, runde kroppen sin ut i fanget på meg. Nå nøyer han seg med å gni den litt stri, gråpelsede halen inntil meg og knirke henrykt mens han blunker hengivent opp til meg med de ravfargede øynene sine.
-Balder, ja. Han var her så lenge, så fikk han et hjem i noen måneder. Men nå er han tilbake igjen. Det samme er Bliss der borte, hun har heller ikke helt utseendet med seg, sukker Nina Kongsro, som er en av de tre frivillige som jobber på kattehuset denne kvelden.

For Balder er en stor og rund katt. Ved første øyekast kan man fort ta han for å være en veldig drektig hunnkatt. Men det er ikke fett, men forstørrede indre organer. Noe han lever fint med, ifølge dyrlegen, men som ikke gir det mest attraktive utseendet. For det er dessverre ingen tvil om at utseendet betyr noe når du er en hjemløs katt. Det er en grunn til at det er en overvekt av korthårede katter på huset, og et fåtall av silkepelser med rasetrekk og spennende farger. Sånne som Balder, og Bliss, som er en litt beskjeden hvit katt med svarte tegninger på hodet og bakparten, kommer ofte lengre bak i køen når nye hjem skal deles ut. Verden er ikke rettferdig.

Etterlatt i skogen
Flere besøkende har kommet inn i luftegården nå. En av dem tar fram en fuglefjær, bundet fast til en lang snor. Da er det flere som våkner. Den mørkspettede Elvira og lille hvite og svarte Siri vil gjerne være med på leken og går, bokstavelig talt, på veggen for å få tak i den ettertraktede leken. Beskjedne Bliss, på sin side, trekker seg litt unna den voldsomme leken, legger hodet på potene og lukker to gule øyne.


Plutselig stopper de to kattene opp i leken og trekker seg inn i hjørnet på luftegården, helt inn mot nettingveggen. Der blir de blir sittende, side om side og stirre stivt ut mot den tette grønne veggen av smalvokst bjørkeskog noen meter unna. Noen sekunder senere skyter en rundt grå skogsdue ut mellom greinene. Bærende på en kvist i nebbet forsvinner den over taket med den karakteristiske tju-tju-tju-lyden fra vingene.
Til enhver tid bor det flere titalls katter i det hvite huset i Trommedalsveien, og enda flere er plassert ute i ulike fosterhjem. Stiftelsen Redd Dyra omplasserer rundt 300 katter hvert år, godt hjulpet av givere og frivillige. Men jobben tar aldri slutt. Det er alltid en uendelig strøm av hjemløse.


– Vil du se hva vi fikk inn i dag?
Nina leder an inn i et smalt rom med vindu ut mot skogen. Langs den ene veggen er det hengt opp flere kattehyller og lekestativer. Langs den andre – lukkede bur med glassfronter. Plassen for dem som ikke kan ha kontakt med de andre kattene ennå. Nina går bort til en av dem og peker inn.
-Vi fikk inn disse for noen timer siden. De ble funnet på Heistad. Midt i turløypa. Der stod de, i samlet flokk, og bare ventet på å bli funnet.

Kattunger. Det skjer hele tiden, særlig på denne årstiden. Kattunger dumpet i grøfter. Kattunger satt ut i skogen. Kattunger etterlatt i bur for å dø. Disse fire var heldige. Cirka åtte uker gamle, og åpenbart vokst opp hos mennesker. Da er det håp.
– Når de er født ute så hveser de og er veldig redde. Disse gjør ikke det, de har vært hos folk inntil veldig nylig. Nå ringer vi rundt for å finne noen som kan ta dem, forteller Nina.
Jeg får lov til å åpne buret. Det er fire unger. To svarte og hvite, en grå og hvit og en helt svart. De er litt skeptiske til meg, viker lavt unna hånden min når jeg prøver å klappe dem. Store, forbausede øyne, stavrende skritt. Kattunger. Selve essensen av bedårende. Ennå med de korte snutene og den dunete glorien som gjør dyreunger så nydelige.
Det har blitt forsket på, utseendet til både menneskebabyer og dyreunger er designet for å utløse følelser av omsorg hos både mennesker og dyr. Likevel ble disse fire satt ut i skogen.


Den ene ungen, en av de to svarte og hvite, trekker seg bortover mot meg og gir den blanke metallpennen min noen prøvende bitt med de spisse barnetennene sine.  Så er det åpenbart nok introduksjon, for plutselig er jeg innenfor. En overraskende kraftig motordur lyder fra den bitte lille katten, en liten spiss hale stryker meg forsiktig mot kinnet og barnesnuten dytter insisterende mot fingertuppene mine. Det krever stor viljestyrke å lukke døra igjen, og ikke bare adoptere hele flokken med en gang. Men som Nina, og de andre to frivillige, Ilmy Dolmen og Trond Karlsen påpeker; disse fire er langhårede. Og de langhårede får alltid nytt hjem først. Så om fire uker, når de er gamle nok, er søsknene, som viser seg å være tre gutter og en jente, garantert adoptert bort.

Ta meg med hjem
Noen kommer. Men noen reiser også, heldigvis. Odin, en flott, mørk pus får et nytt hjem denne kvelden, og reiser hjem med sine nye eiere. Det er også flere besøkende innom som mer enn gjerne vil ta vare på en katt som trenger det. Ute i luftegården sitter en mor og datter og snakker med de pelskledte vennene sine. De kommer på besøk så ofte de kan.
– Men jeg kan dessverre ikke ha katt der jeg bor nå, så jeg kommer heller på besøk, forklarer datteren.


Men det er muligens en trøst å ha fått låne den ene av de fire kattungene, den som har grå og hvit pels. Den ser ut til å finne seg svært godt til rette på menneskefanget, helt uberørt av dramaet søsknene har vært gjennom denne dagen.
– Men vi må være litt forsiktige så vi ikke slipper den ned. Det er ikke alle de store her som liker kattunger.

Men de to kattevennene Siri og Sølve er to unntak, og får lov til å lukte på ungen. Sølve, som vanligvis er en liten reservepappa for kattungene, er for trøtt, eller kanskje for sløv av varmen, til å være interessert. Han hopper ned fra stolen og tusler heller bort for å legge seg i åpningen på en blå leketunnel som ligger midt på betonggulvet. Men han setter åpenbart pris på settingen likevel, for han blir liggende der og male høylytt, ennå ingen av oss han tatt på han på flere minutter. Siri, er derimot interessert, og blir lenge sittende og lukte forsiktig på den dunete, lille ungen.


Klokken tikker mot stengetid, og de frivillige går den faste runden med chipleseren, for å sjekke om alle kattene er til stede. Når de har vært gjennom den obligatoriske runden hos dyrlegen får alle kattene her microchip under huden, så de skal kunne finnes igjen om de blir borte.
– Hm, er det Emma som ligger der, mon tro, undrer Nina, mens hun holder chipleseren opp mot nakkepartiet på en liten stripete katt som ligger bedagelig og vipper med halen oppe på en av hyllene. Apparatet piper bekreftende, og Emma kan krysses av på dagens skjema.


Kattene på huset er trøtte nå. Det tar på å ha besøk. Vakre Lotta, en skjønnhet med gylne øyne og lang stålgrå pels, har strukket seg helt ut på bordet midt inne i stua, der hun fraværende lar seg klø bak ørene.
I en flettet stråkurv inne ved veggen ligger det et svart, langhåret vesen sammenkrøllet, som en bedagelig, pelskledd kringle. Jeg må gå bort og løfte litt spøkende på kurven.
– Ligger du sånn for at det skal bli enklere å ta deg med hjem, eller?
Ja, jeg er en sånn som snakker med katter. Den mørkhårede skjønnheten åpner sine to gule drageøyne så vidt og gir meg en forsiktig liten mjauelyd. Akkurat den lille lyden som kan bety så mangt, fra en liten hilsen, til en anerkjennelse av din tilstedeværelse. En av de mange lydene som kattene bare bruker på oss mennesker. Og jeg valgte å innbille meg at akkurat denne lyden fra akkurat denne katten betød «Ja, jeg vil gjerne ha et nytt hjem. Ta meg med»
Jeg videresender herved oppfordringen.

Redd Dyra ønsker seg alltid flere frivillige, flere fosterhjem for de kattene som ikke kan bo på kattehuset og flere donasjoner og gaver til kattene på huset. Og så ønsker de veldig gjerne at alle skal kastrere, merke og ta godt vare på kattene sine.
Denne artikkelen er skrevet kun på bakgrunn av lyst og eget ønske. Den eneste betalingen jeg har fått er kos og hengivenhet fra de hjemløse kattene på kattehuset.


Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *