close
Arbeidsplass med to tårn
reportasje

Arbeidsplass med to tårn

Kirketjener er ikke et yrke man tar lett på. Trond Kåre Andersen er den sjette i Skien kirke siden 1894. Jeg fikk følge han i den travle tiden før jul.

Desembermorgenen er rå og kald, og natten har etterlatt seg et hvitt lag av rim på de røde teglsteinveggene i Skien kirke. Med de doble tårnene på 68 meter er den synlig på lang avstand.
Det tidlig søndag morgen, andre søndag i advent, og for dem som jobber i kirken er dette en helt vanlig arbeidsdag. Organist Karolina Wisniewska, som skal spille både under gudstjenesten og konserten senere på kvelden, låser oss inn den tunge bakdøren på den store bygningen.
– Du skal snakke med Trond, du? Han er nok inne i kirken. Han er alltid først på jobb, smiler hun.
Kirketjener Trond Kåre Andersen er den sjette kirketjeneren som har jobbet i Skien kirke siden den stod ferdig i 1894. I 27 år har det veldige kirkerommet, tårnene, loftet, kjelleren og galleriene vært arbeidsplassen hans.
Nå, i de tidlige morgentimene er det ennå dunkelt inne i det store rommet, sola har ikke rukket å trenge inn gjennom vinduene. Og ytterst på scenekanten, der en rekke artister skal holde konserter før julen ringes inn, sitter Trond med kaffekoppen.
– Jeg liker å starte dagen med å sitte litt her, sier han og smiler.

Stolthet
Å være kirketjener er åpenbart ikke et yrke for rastløse karrierejegere. Den av kirketjenerne som har vært i skien kirke lengst, stod i jobben i hele 37 år.
– Det er et stort ansvar, men det følger også en stolthet med denne jobben. Du får et ekstra sterkt forhold til arbeidsplassen når du jobber på et sånt sted. Etter 27 år her kjenner jeg hver krik og krok av dette bygget. Det er et unikt sted, sier Trond.
Som kirketjener er han som oftest den første som kommer og den siste som går. Jobben ble han opplært i av sin forgjenger, Anker Andersen.
– Jeg kom hit først som ekstrahjelp, jobbet hver 6. helg. Det var greit at jeg fikk sjansen til å prøve meg litt i jobben, å se om jeg passet til dette. Da Andersen gikk av med pensjon et par år senere ble det meg som overtok, forteller han.
– Han var veldig glad da det ble meg som fikk jobben etter han. Han gikk bort for få år siden, og begravelsen ble holdt her i kirken.

Inntrykk
De røde teppene på golvet er rene og blanke. Alterduken ligger hvit og rett, og de høye lysestakene har akkurat blitt pusset. Sist gang han byttet tekstiler var det til adventsfargen, lilla, som er tegnet på et av de travlere tidene på året i kirken.
– Det er mellom 10 og 15 konserter her før jul, i tillegg til gudstjenester og arrangementer. Det er klart det er hektisk. Men det er også et eget preg på desember. Da er det mange mennesker som kommer hit, mye glede. Og en spesiell og fin stemning i rommet, forteller kirketjeneren.
Selve julaften er ekstra spesiell.
– Vi har to gudstjenester den dagen, og til sammen er det mellom 1500 og 1600 mennesker innom, på under tre timer. Da blir det mange håndtrykk og mye hyggelig prat, smiler Trond.
Det er mange gode minner.
– Etterpå er man gjerne litt sliten, men mett på gode inntrykk. Og så senker stillheten seg i rommet. Alle gjør seg ferdige og reiser etter hvert hjem. Til slutt er det bare meg igjen. Det er fredelig i kirken og lyset skinner på glassmaleriene og det store, glitrende juletreet. Da kommer jeg i høytidsstemning.

Rutiner
Men ennå, på andre søndag i advent, er det en stund fram dit. Denne dagen skal tre barn døpes i kirken.
Trond henter fram kirkesølvet, som kun brukes under gudstjenester, fra et hvelv bak en tung jerndør. Tunge kanner, fat og begre settes ut, i nøyaktig rekkefølge.
– Dette lærte jeg av min forgjenger. Alt har en bestemt plass på alteret.
Akkurat som med sølvet, fikk han også lære om tekstilene. Det er lilla i adventstiden, hvitt til jul, grønt til 1. og 17. mai og rødt til pinse og olsok.
Men det tok noen år før alt satt som det skulle. Det er mye å huske på.
– Jeg måtte kikke i boka de første årene, ja. Men nå sitter alt her oppe i hodet, sier han og peker.
Oppe på galleriet har organist Karolina begynt å spille, med raske flinke fingre. Lyden fyller rommet. Trond følger blikket mitt.
– Det er veldig mye orgelmusikk i denne jobben. Men jeg vil ikke si at jeg blir lei av det. Det er viktig at hun får tiden sin til å øve. Når vi jobber så tett sammen så må vi bare ta hensyn til hverandre.

Tårnet
Kirketjeneren har god orden på det som skal gjøres, og det er ennå god tid igjen til folk kommer.
– Vil du se hvordan jeg gjør det når jeg bytter pærer i lysekronen?
Lysekronen er en gyllen sirkel med store, kraftige pærer, langt oppe under det 17 meter høye hvelvet. Kraftige pærer kaster et gyllent lys over det store rommet.
Vi går oppover trappene i tårnet. Så ennå flere trapper, til trinnene blir smale og tynne og slett ikke anbefalt for folk med høydeskrekk. På en av avsatsene på veien oppover ligger noen stabler med gammelt treverk, restene fra flåtene som kirken en gang ble bygget oppå. De er tatt vare på som minner fra en krevende tid i kirkens historie. For etter hvert som kirken ble eldre, begynte de store tårnene i fronten å synke. På 80-tallet ble det derfor satt i gang storstilte arbeider med å hente opp det gamle treverket og støpe nye fundamenter, i betong.
– Nå står den i hvert fall støtt.

Trond slår opp skoddene i tårnkammerne på hver siden av den store urskiva, som troner over byen. Lyset strømmer inn og avslører solide bjelker. Vi går videre opp en trapp og gjennom en liten dør, og plutselig er vi i en helt annen verden, mellom selve kirkerommet og taket. Under gangbroen vi går på, krummer hvelvet i kirken seg i en omvendt bue der Karolinas insisterende orgeltoner trenger seg gjennom, dempet, men klart.
Det er ikke ofte lyspærene i kronen må skiftes. Men her oppe, midt over kirkerommet er vinsjen som sørger for å senke den veldige lysekronen ned til benkenivå.
– Men det er en tung jobb. Det er sånt som jeg må ha hjelp til.

Ordentlig
Nå er snart alt klart. Tre ganger skal det ringes i klokkene før gudstjenesten starter. Familiene til de tre barna som skal døpes har ankommet, kirketjeneren har skiftet til sort dress og hvit skjorte med sløyfe, og lysene på alteret er tent. Det aller siste som skal gjøres er å blande dåpsvannet.
– Det er veldig viktig at temperaturen er riktig, understreker Trond. – Det må ikke rekke å bli kaldt før dåpen.
Han bærer forsiktig med seg den store mugga og plasserer den ved de hvite klutene ved siden av døpefonten, som er formet som en engel.
– Sånn. Da har jeg gjort mitt.
Hittil har det vært dunket inne i kirken. Men midtveis i gudstjenesten kommer endelig en lav, kald vintersol inn gjennom de prektige vinduene, og bader rommet i lys. De tre barna blir døpt uten å lage en lyd.
Etterpå skal alle oppgavene til kirketjeneren gjøres på nytt, bare i motsatt rekkefølge.
– Jeg håper å rekke hjemom en tur å hvile litt et par timer litt senere.
For arbeidsdagen er ikke slutt etter dette. Det er tross alt advent- senere i kveld er det konsert.

Erfarne
En annen kveld, litt senere i adventstiden, møter jeg kirketjeneren igjen. Trond sitter som så ofte ytterst på en av benkene, med armen avslappet hengende over benkeryggen. Framme på scenen jobber teknikerne på «Julenatt»-turneen med forberedelser til konsert. De har kontroll, og det er ikke mye Trond trenger å bidra med.
– Det viktigste er at jeg er til stede, i tilfelle noen lurer på noe. Det er morsomt med julekonsertene. Etter 27 år har jeg møtt mange kjente folk og de er alltid hyggelige og profesjonelle.
Det er få spørsmål. Turneen er lang og folkene erfarne. I førjulstiden gjør de lite annet enn å spille i ulike kirker, landet over.
Artist Trine Rein, iført varm vinterjakke, kommer inn sidedøren. Hun blir stående et lite øyeblikk, som så mange andre, for å ta inn synet av det store rommet.
– Det er en utrolig flott kirke.

Hyggelig
Den store kirken midt i Skien by, med sitteplass til over 1000 mennesker, er sjelden stedet for sorg og dypt alvor. Det holdes ikke mange begravelser her.
– Det hender av og til. Det er noen få begravelser som er veldig store, der det kommer mange folk. Men som oftest er dette en kirke der jeg møter folk som er glade. Barnedåp bryllup, arrangementer og konserter. Jeg er heldig sånn.
Om han blir stående i jobben i ti år til, blir han den som har vært kirketjener her her lengst av alle. Menneskene han møter er noe av grunnen til at han har blitt værende så lenge.
– Jeg møter så mange folk i denne jobben. Alle typer mennesker, fra byens løse fugler til store kjendiser. Det gir påfyll.

Og jobben forplikter.
– Når du jobber på et sånt sted så blir du jobben din til en viss grad. Her har jeg en rolle. Jeg har riktignok blitt bedre til å koble ut når jeg kommer hjem, men det ligger alltid i bakhodet. Jobben er med meg hele tiden.
Sånn som forrige gang lysekronen plutselig ikke lyste når det skulle. Trond hadde egentlig fri, men det var bare å stille opp.
– Men det er klart, jo eldre en blir, jo mer setter man pris på ferie og fritid.

Kaffe
Det meste er sjekket og ting er under kontroll før konserten, og kaffen har kommet fram. Inn døra kommer resten av dem som skal spille denne kvelden. Trond Lien, Gaute Omåsen, Christian Ingebrigtsen og Frøydis Grorud. Frøydis gir Trond en god klem. De har kjent hverandre lenge.
– Trond har bare alltid vært her. Jeg husker han var her da jeg var konfirmant, og det er alltid hyggelig å treffe han igjen.
Musiker Trond Lien har også kjent kirketjeneren lenge.
– Det er litt spesielt. Det var min aller første konsert her. Forgjengeren min hadde nettopp sluttet, jeg var ennå bare vikar. Det var smekkfull kirke og Trond Lien var her med Oslo Gospel Choir. Det husker jeg godt, sier kirketjeneren.
Trond sitter ytterst på scenekanten, vipper med beinet mens han balanserer kaffekruset på kneet. Christian Ingebretsen tar plass på en av benkene mens han begynner å sette strengene på gitaren.
– Sånn pleier det egentlig å være før alle konsertene. Trivelig stemning.

Går i svart
Men det alltid noe som skjer, og derfor er det greit med en som er kjent i bygget. For plutselig ryker en sikring, og en av de store lyskasterne går i svart. Men Trond har vært med på dette før, og er raskt inne i sikringsskapet. Lyset tennes igjen.
Det er ikke lenge før publikum skal slippes inn. Alt er klargjort på scenen. Trond går ut og kommer tilbake, iført den sorte dressen som alltid henger klar på det lille kontoret.
– Det er jo greit å se ordentlig ut. Det kan jo være jeg må fram på scenen for å ordne med noe.
Trine Rein og Frøydis Grorud har også fått på seg penklærne, og stiller i mørke, glitrende kjoler.
Publikum fyller kirken og faller til ro på de mange benkene. Klokkene stilner i vinterkvelden, og lysene slukkes. Så lyder en enslig saksofontone i det store rommet.
Frøydis Grorud går langsomt, spillende på saksofonen, opp den lange midtgangen mot scenen. På veien passerer hun Trond Andersen, som sitter på sin faste plass på bakerste benkerad. Han har kontroll. Og snart er det jul igjen.


Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *