close
Grønne bøker

Grønne bøker

En onsdag i juni, rett før midtsommer. Det var selvfølgelig noe helt annet jeg skulle den dagen. Jeg var på vei til noe, noe jeg skulle gjøre. Det var sikkert derfor jeg la turen innom biblioteket, fordi jeg var på vei, og biblioteket lå langs ruten.
Inne i hallen før man kommer inn i selve biblioteket, er det vanligvis en kafe med yrende liv. Ungdommer, som trenger et sted å henge etter skoletid, slanget rundt i de dype fløyelssofaene, med skolesekkene spredt utover gulvet. Men denne dagen var det stille. Så stille som det bare bli i et rom fylt med bøker. Sofaene var ryddet unna. Skoleferien hadde tryllet vekk ungdommene, og i stedet var hallen fylt med lange klappbord.

Bordene var fylt med bøker. Bøker til salgs.

Bibliotekene gjør det en eller to ganger i året. Går gjennom de lange hylleradene. Plukker med hard hånd og kritisk blikk. Det skal ryddes. Gamle skinninnbundne bind med for lengst glemte historier. Populære romaner som har blitt lest i stykker. Fillete permer som har utspilt sin rolle. Faglitteratur som ikke lengre er aktuell, men som ikke er gammel nok til å være sjarmerende.
For noen av dem venter en ny vår. Emner som har bitt så gamle at de nærmest har blitt fremmedgjort, blir ofte trendy igjen. Sånn som Waldemar Brøggers bok «Skikk og bruk» fra 1960. Den så jeg for nesten 800 kroner på et antikvariat for en tid tilbake. Som et vindu inn i de stramme normene på tidlig 60-tall har den blitt en klassiker.

Sånn går det med de færreste. Men ennå vil mange av disse bøkene få et nytt liv, hjemme i bokhylla til noen. Det er mange å velge i. Hver dag vil noen gå forbi her, og mange vil stoppe for å bla seg gjennom stablene. 5 kroner for en bok. 20 kroner for en pose. Langsomt vil utvalget bli mindre. Dem som er igjen vil til slutt havne på en smal stålhylle, inne ved disken på biblioteket. Til slutt blir de gitt bort gratis. Dem ingen vil ha blir sannsynligvis kastet.
En gang var bøker noe uhyre verdifullt. Et statussymbol få hadde råd til.  Nå har det blitt den ene tingen som ikke bruktmarkedene vil ta imot. Det har blitt for mange av dem i verden. For mange ord og sider. For lite tid til å lese dem.

Jeg glemte det jeg egentlig skulle gjøre. Vandret langsomt langs radene, strøk over bokryggene. Krigshistorie. Biografier. En innføring i tradisjonell navigasjon. Bøker fra 70-tallet om hvordan man lager sin egen julepynt i halm. Et skattkammer.
En pose koster 20 kroner. Jeg fylte den full. Ord og kunnskap mellom vakre permer, for mindre enn prisen på en dårlig kopp kaffe. Ting som jeg liker. Håndverk. Historie. Ting jeg er nysgjerrig på.
Men jeg bestemte meg for å ta med noe helt nytt. Leve litt tilfeldig. Hvordan velger man egentlig noe, helt på måfå. Etter farge? De to bøkene jeg fant, i yndlingsfargen min, var i grønt kunstskinn, med gullskrift på ryggen, bare litt slitte i kantene. I den ene var ennå det gamle lånekortet intakt på innsiden av permen. Første håndstemplede utlån var 2. oktober 1960. Det siste 3. november 2004.

Jeg vet ikke om jeg glemte hva jeg skulle gjøre denne dagen, eller om det kanskje ikke var så viktig. Men jeg fant i hvert fall ut at det ikke er så veldig mye vanskeligere å sykle på en ny sykkel når man har mange kilo bøker dinglende i en hvit pose fra styret. Litt mer vinglete, bare.
At det å stryke hendene langs gamle bokrygger, mens man glemmer hva man egentlig skulle gjøre og hva det når var så var så viktig, er en av de store gledene i livet, det visste jeg egentlig fra før. Det er ikke første gang det skjer.

De to grønne bøkene fikk bli med hjem. Men hva som egentlig stod i dem får bli en annen tekst – og en ny reise.


Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *